engleaktigskygge

Om jeg sammenligner hvordan det går idag med hvordan det gikk på denne tiden for ett år siden, så går det bedre nå. Sånn sykdomsmessig.

Det jeg ikke helt takler er vektoppgangen. Jeg kan bare glemme å gå med jeans, det strammer for mye rundt magen. Jeg holder meg til mine tights og kjoler. Det er best sånn, og ser bedre ut også, synes jeg selv. Men jeg var en jeansjente før, du så meg vel knapt aldri uten annet enn jeans og topp. Standard meg.

Jeg veier meg en gang hver uke hos psykologen. Det er tortur. Det går noen gram opp for hver gang. Ikke mye,. men den beveger seg sakte men sikkert oppover. Og jeg er 5 kg innenfor normalvekt nå, beveger meg mot 6..

Maten går jo ikke supert, det er oppkast hver dag, men ikke mer enn 1-3 ganger. En dårlig dag 4 ganger. Og en dag imellom klarer jeg la være. Så langt i år har jeg 10 dager jeg har klart meg uten å gå på do etter måltid. Og det er uten hjelp, men helt på egen hånd. Det er ikke mye, men til MEG er det VELDIG mye. Jeg tenker jo egentlig at jeg er frisk, men jeg er jo ikke det. Jeg har ikke vært frisk siden jeg gikk på ungdomsskolen. Akkurat det er tungt å tenke på. Jeg er jo en veldig ressurssterk person ellers. En ressurssterk person som sliter med å spise...

"Jaja, ressurssterk og ressurssterk, frøken.." nå kommer min kritiker inn her og nedgraderer det utsagnet men jeg skal ikke la den delen av meg ta overhånd. Jeg har bestemt meg for at når negative tanker dukker opp skal jeg erstatte de med positive tanker. Om så bare finne på noe.. tenke på noe jeg ellers tar som en selvfølge men som det er viktig å være glad og takknemlig for.

Jeg har jo mye å være takknemlig for. Av en eller annen grunn skjer ting jeg har forutsett ganske ofte for tiden, men positive ting.. småting. Og det skjer hele tiden. Ting legger seg til rette for meg. Nesten så jeg føler jeg har en ekstra sans innimellom.

Frokosten er inntatt, nå skal jeg legge meg litt på sofaen å sove. Er utmattet i kropp og hode, men jeg har ingen som forventer noe av meg idag, så jeg kan gjøre hva jeg vil. <3

Den kalde solstrålen.

Jeg gråter stille i meg selv. Men ingen ser. Jeg smiler,

men jeg gråter, roper stumme ord mot den

harde veggen som sperrer meg inne. Jeg VIL gråte,

øynene svir av lengsel etter å tømme sine

fulle lagre av salte dråper.

Men tårene vil ikke ut, de holdes inne i kroppen

et sted, blir til en stor klump i magen, og en

rynke i pannen. Lurer på om noen vet....

Klumpen vokser og vokser, eser seg ut i mellomgulvet

og sender usynlige tråder av negative

vibrasjoner rundt inne i meg.

Jeg hulker, men jeg smiler. Den vonde klumpen

kveler meg, jeg vil ha den ut, bort! Jeg er fanget,

men jeg vil bli fri!

Vondhet, ensomhet. Kulde. Jeg blir usynlig

og slår løs på glassveggen som har fanget

meg. Jeg løper på stedet hvil mens jeg

hyler, gråter.

Jeg vil hjem, men jeg vet ikke hvor jeg hører til.

Vil rømme bort fra ensomheten.

Vil bli trygg, men ingen plass har varme.

Alt er kulde.

Bare kulde. Og du ser meg smile...

- Destiny, 12.11.2002 -

Helt sykt, men jeg hadde bare 1 bittelite hull... dette har jeg ikke opplevd på mange år? og såklart når jeg har gratis tannlege!! Oh, hvilken ironi! :D Men uansett så har jeg jo to tenner som skal fikses med krone og stift og det koster jo 12 000 til vanlig, så det slipper jeg å betale fra egen lomme. Veldig glad for det.

Maten går nå veldig dårlig igjen, det går tydeligvis etappevis...en uke klarer jeg veldig MYE bra, neste uke veldig dårlig. Dette er noe nytt for meg. Er vant til at det KONSTANT er dårlig, så det er jo faktisk noe nytt at det er positive perioder også. Selv om spiseforstyrrelsen skriker og vil at jeg skal slanke meg. Jeg lystrer den ikke.

Selv om det ikke går så bra denne uka så klarer jeg 2 ganske store normale måltid hver dag, så ingen vektnedgang, langt derifra. Men energien er totalt fraværende. På jobb er jeg tom i hender og føtter og forflytter meg med viljen. Jeg sover på timesvis når jeg kommer hjem og er helt vissen fra topp til tå. Veldig plagsomt og vondt å ha så lite energi og det selv om jeg spiser. Frokost og lunch er dagens viktigste måltider nå for tiden.

Ok, dette høres kanskje helt latterlig ut for mange av dere.. men for en bulemiker som meg så er dette STORT. Jeg har kasta opp hver dag i 11 år, hvorav også det har vært lange perioder uten oppkast men med en kalorigrense på mellom 50-800 kalorier pr dag...aldri noen mellomting.

Men, nå, hittil i år 2012 har jeg klart 8 dager uten oppkast, med normal (!!!) matmengde på EGENHÅND (dvs uten innleggelse og støttespillere ved min side!). Helt alene ved egen kamp, har jeg klart totalt 8 dager... jeg talte ista (fører nøye liste over alt som spises - psykologen som skal ha den men har kopi selv..) og tilfeldigvis er det 4 dager totalt i januar og 3 dager i februar og 1 dag i mars (idag!). Jeg spiser ikke etter noen kostliste men spiser når jeg har lyst på mat, og jeg spiser også godteri..

Så, jeg er storfornøyd idag.. da må det jo være mulig å bli frisk?...aberet i det hele er vektoppgangen..jeg har gått opp 4 kg siden i sommer, mesteparten under forrige innleggelse og etterpå. Dvs jeg er 5 kg innenfor normalvekt. Ja, det burde jo være kjempe bra, men jeg har det ikke bra med meg selv pga dette. Jeg skjemmes nesten av å se folk i øynene fordi jeg føler meg så stygg. Er veldig uvant å ha fått ganske kraftige lår og rumpe..ikke vant til å ha noe særlig til lår..og magen har ikke akkurat minsket for å si det sånn..og ansiktet og hake.. Nei, nå begynner jeg igjen! Det evige tankekjøret.

Men nå ikveld skal jeg fokusere på at jeg har klart 8 dager..helt på egen hånd!

De skulle bare visst behandlerne mine der jeg var innlagt, det hadde de nok aldri trodd...

det går bra med meg. har virkelig vært flink nå på nyåret. jeg har kommet meg i jobb og jeg har startet med en etterlengtet hobby. jeg har med andre ord virkelig kommet igang med ting som jeg lenge ikke har turt å nesten tenke på!

mat og slikt er fortsatt ikke bra, men jeg prøver. dette har ført med seg litt vektoppgang, er vel snakk om en total på 4 kg siden i sommer. jeg føler meg veldig ukomfortabel med dette, så det er vanskelig å jobbe fornuftig med maten. jeg klarer frokost og lunch alle dager jeg er på jobb, men resten er veldig vanskelig fortsatt. jeg er lei av å kjempe! men man har ikke annet valg. men er ikke hver dag jeg orker å begi meg inn på kampen så jeg bare lar det stå til og lar maten bare få rote det til..

så det var en liten oppdatering fra denne kanten. fortsatt ikke kommet igang med den nye bloggen, det blir en dag inspirasjonen kommer over meg ;)

god helg til alle som leser:)

-D

Hei folkens :) Jeg er litt lat på denne bloggingen. Det har med det at jeg synes det er vanskelig å være anonym, og da er det ikke alt jeg kan fortelle i frykt for at jeg kan bli gjenkjent.

Jeg har blitt mer åpen rundt sykdommen riktignok, ikke til alle.. men de fleste av min samboers venner vet det nå.. mer eller mindre ufrivillig, men, sånn ble det.

Jeg kommer til å fortsette å blogge her, men det blir nok mest om tanker rundt sykdommen og slike vanskelige ting jeg ikke klarer å være åpen om. Men jeg har funnet ut at jeg vil lage meg et koselig tidsfordrid, nemlig lage meg en åpen blogg, der jeg IKKe er anonym..der jeg kan poste bilder og være mer meg selv UTEN sykdommen, uten tanker om det.. Jeg er jo ikke helt meg selv her inne, for det er ikke MEG å tenke/snakke KUN om sykdom døgnet rundt :) Så en annen blogg vil komme etterhvert :) Men den adressen vil ikke bli lagt ut her, naturlig nok ;) Dere kan sende meg en mail på engleaktig@gmail.com om dere vil ha adressen til min åpne blogg, men husk å ikke nevne noe om denne bloggen der.

-Destiny

Jeg får gratis tannlege!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!:)

Jeg starta det nye året litt bånn i bøtta.. men så har jeg av en eller grunn fått ekstra energi som gjør at jeg er nå herved på Dag 3 uten oppkast, og det er veldig bra til meg å være!!! Det har gått latterlig enkelt.. Skjønner ikke hva som har skjedd!!

Jeg ba litt i mitt stille sinn under rakettene på nyttårsaften, kanskje det hjalp? ;)

Da ringes julen inn om ikke mange dagene..

Jeg har et godt forhold til jula, men samtidig et sårt forhold til den.

Den blir ikke alltid som den skal være, men jeg leter likevel etter følelsen av magi, stjerner, nisse i pipa, lyd av slede over taket..pakke i julestrømpa med askepott på tv'n..den følelsen.

Samholdet i familien og med venner er det sjelden jeg føler på denne dagen..men det hender den dukker opp i små glimt når jeg ser alle smiler, eller ingen krangler akkurat da. Sårheten av at familien kanskje ikke er slik den burde være..men man må se takknemlighet i det man har. Og så er samvittigheten over at jeg i det hele tatt skriver og tenker disse tankene uutholdelig. Jeg føler meg utakknemlig og direkte slem, som tenker slike utakknemlige ting om min familie. For de er jo glad i meg. De viser det ikke i form av ord, men i pakker..på julaften. Noe som er vanskelig, for jeg vet ikke hvordan jeg skal ta det imot. Jeg vet de har veldig lite penger. Det ligger følelser i pengene. Det er vondt.

Det lille jeg har er jeg redd for å miste. Hver jul har jeg grått meg selv i søvn, redd for å miste de få nærme jeg har igjen..fordi så mange andre er borte. Jeg håper denne julen blir annerledes. at jeg kan føle på gleden og ikke sorgen. På kos og ikke på redsel.

Jeg kjenner også hvert år på dårlig samvittighet over at gavene jeg gir ikke er bra nok. Over at jeg ikke er bra nok for andre. At jeg er egoistisk som tar imot gaver. Jeg får også mye mat i jula, noe som også er vanskelig. så jula er mye følelser for meg.

Men oppi alt det triste..beholder jeg den lille magien i hjertet..og så lukker jeg øynene og har et bittelite håp..

om at kanskje..

hvis jeg lytter..lenge nok..

så hører jeg sleden over taket...

Snakk om å føle seg langt nede. Hele kroppen, hele hodet er gjennomsyret av sorg. Dårlig følelse for at jeg ikke gir nok av meg selv.

Jeg føler ikke jeg har noen som virkelig bryr seg. En ting er å si det, en annen ting er å vise det.

Klokka er 1930. Jeg har sovet mesteparten av dagen. Ser ikke poeng i å være våken å se dagen i øynene.

Skal legge meg å sove til jeg våkner igjen. Og så sove

enda litt til.